Shetland Race 2010 | J/109 Promineo Racing

De som tycker att Skagerrak är litet kan ju alltid segla Bergen-Shetland Race. 200 distans dit, och lika långt hem igen. Här kommer en rapport från Tore Volden som seglade på J/109 Promineo Racing som spikade sin klass och var 2:a totalt.

Frågan är om man blev mer eller mindre sugen efter att ha läst det här?

Shetland Race 2010 med J109 Promineo Racing
Av Tore Volden, 
taktikk og mast
 
I mange år har jeg hørt og lest om andres erfaringer med Shetland Race, og gledet meg som en unge da anledning bød seg for meg som mannskap i Stavangerbåten ”Promineo Racing”. Foruten eierne Hans Martin Veding og Leif Arild Åsheim,  bestod mannskapet av Magne Steinset fra Stavanger, May Britt Aasgård fra Trondheim, og undertegnede fra Oslo.  J-109miljøet i Norge er ikke stort, så etter å ha vært med askerbåten ”Jambo” (Torgeir Askvig)  i flere år, var det moro å få bli med søsterskipet Promineo Racing.  At eierne har ambisjoner kan det ikke være tvil om. Båten seilte fra Stavanger til Oslo tidligere i juni,  hentet med seg en 3.-plass i klassen fra Færdern og returnerte non-stop til Bergen for å seile Shetland Race! Magne Steinset, som er styrmann av yrke, fulgte båten hele veien i to uker, og rakk så vidt å mønstre på sin supplybåt samme dag som Shetland race var over. Han må antakelig være mer enn glad i Nordsjøen! Leif Arild og Hans Martin har tidligere seilt og vunnet Shetland Race double handed, men dette var deres første tur med mannskap. 
 
På startlinja ved Marstein fyr stilte et 30-talls båter i ulike klasser. Med varierende vestlig vind i starten valgte vi en nordlig overbue på veien vestover.  Etter hvert økte vinden og sjøen ble krappere. Flåten spredte seg i alle retninger, og vi hadde etter hvert bare visuell kontakt med et par båter.  Plutselig blir vi anropt på VHF. Et seismikkfartøy med flere tusen meter kabel hengende etter seg, er på kryssende kurs,  og vi får to valg –  vike til styrbord i 5 mil og så krysse over, eller falle av og gå bak. Vi velger det første, som gir oss minst tap av høyde. Etter 5 mil anmoder vi om tillatelse til å slå vestover igjen,  men får ny melding at det ikke være mulig for oss å slå på flere timer! Dermed er eneste mulighet å slå og lense ned langt bak fartøyet. Et irriterende tilbakeslag for oss, som skulle vise seg å koste oss flere plasser på resultatlista…

Vi fikk etter hvert en tøff jobb med å holde båten i optimal trim, og valgte å skifte til fokk under særdeles fuktige omstendigheter på fordekket. 24 timer inn i racet stod sjøen over båten i ett sett, og mannskapet fikk virkelig kjørt seg. Solid bekledning til tross, vi var ikke direkte varme der vi etter hvert inntok fosterstilling på ripa med ryggen mot sjøsprøyten. Man kommer i en merkelig døsig tilstand etter hvert, og er nødt til å fortrenger alle normale tanker om komfort. (Hvor er arbeidstilsynet når man virkelig trenger dem?)  Og når rormannen i den relativt tørre cockpiten roper oppmuntrende at det bare er 6 timer igjen, var det ikke så lett å se det lystige i dét.
 
I 22-tiden torsdag kveld roper noen ”land i sikte”. Jeg har ikke hørt vakrere ord på veldig lenge, og humøret stiger nå for første gang proporsjonalt med vannstanden i sjøstøvlene, og omvendt proporsjonalt med kroppstemperaturen. Enda flere timer igjen, men under innseilingen til Lerwick i 01-tiden natt til torsdag mobiliserer vi siste rest av konkurranseinstinkt, og hele mannskapet jobber knallhardt med vindkast, taktikk, roring og balanse i båten.  For første racet endte vi opp med 7. plass overall og 4. i klassen, 41 minutter korrigert tid etter Wolfpacks førsteplass, fattige 7 minutter fra andre og 2,5 minutter fra 3.  Close race etter så mange timer seilas! 


To dager i Lerwick er for lite. Jeg må tilbake hit. En herlig by som oser av kystkultur, med borger og gamle murhus bygget rett i fjæresteinene, små trange gater, og festglade lokale mennesker, og seilere fra ulike regattaer og turer. Her møter man alt fra 70-åringer som har seilt Shetland Race 20 ganger, og unge talenter. ”Vet du hvem som satt ved siden av deg nå eller?”, spurte Leif Arild meg en kveld etter at vi hadde hatt gjester i båten.  ”Katie Miller”.  Først etterpå koblet jeg inn at den hyggelige og høflige jenta jeg hadde pratet med, var en av europas mest  profilerte kvinnelige seilere.  En fremtidig Ellen McArthur, mener noen.
 
Søndag kl 12 gikk startskuddet for retur-regattaen til Bergen.  Dagen i forveien hadde det blåst stiv kuling,  og vi ventet oss en del bølger fra nord. Vinden hadde løyet betydelig, men med nordvest  bris kom vi oss raskt sørover og ut fra Lerwick.  Studier av værprognoser, faktiske forhold og med datastøtte fra Expedition og Ugrib, gjorde at vi bestemte oss for å ta en lang sørlig underbue for å gå klar av et forventet høytrykk like øst for Shetland.  Det var en underlig følelse å holde fast på den beslutningen da vi så at samtlige øvrige båter gikk rett østover og langs rhumbline (korteste strekning) mot Bergen.  Etter et par timer var vi mutters alene. På land kunne folk følge kursen vår på internett via satellitt-tracking, og siste mobilmelding før dekningen tok slutt lød ”hvor skal dere???”   Ved innrapportering av passert 0-meridian til Shetland Coast Guard fikk vi vite at ingen andre hadde rapportert. Vi turte ikke helt tro det vi hørte, der vi befant oss 20-25 nautiske mil sør for rhumbline.  Da vi etter mange timer snudde baugen nordøstover mot Bergen, hadde vi en fin skjæring med gennaker og relativt god ”speed over ground”. Været var fint og Nordsjøen bød på en adskilling mer sympatisk opplevelse nå enn fem dager før.   Mangel på visuell kontakt med andre båter gjorde oss usikre, men vi stod stort sett på den kursen vi hadde bestemt oss for, og jobbet kontinuerlig med trim og fart i båten.  Så da vi passerte 4 grader øst og rapporterte til Rogaland Radio,  tillot vi oss å spørre om hvem som evt hadde rapportert før oss?  ”Ja no ska vi seee… ” svarte mannen. Det hørtes ut som om han trakk pusten for å ramse opp konkurrenter som hadde gått før oss.  ”Neeei, faktisk ingen her – annet enn de som har brutt og går for motor”, var svaret.  Forsiktig jubel og high five.  Var vi virkelig først? Mye tydet nå på at taktikken vi hadde valgt var riktig.

50 mil fra Marstein begynte vi å få trøbbel med holde optimal skjæring. Vi ventet en nordlig vinddreining som ikke kom, og vi måtte innse at vi ikke klarte å stå så langt østover som vi ønsket. Vi skar derfor opp for fart, og gikk nord for rhumbline for første gang på regattaen.  Snart begynte vinden å avta, og vi stoppet helt opp i regattaens første vindhull.  I fantasien så vi for oss hele flåten av konkurrenter dundre forbi oss utenfor synsvidde. Etter en tid løsnet det litt igjen, og vi kunne etter hvert velge å jibbe over på styrbord halser, for å komme ned mot Marstein. Flere ganger droppet vinden, og vi holdt i flere timer gående en underlig slalåm mellom de vindhullene vi klarte å forutse. Omtrent som å unngå bare flekker i skibakken om våren.  Etter hvert dumpet vi storseilet i dekk og seilte inn på bare forseil. I dønninger og skiftende vind ga det god kontroll på den tynne gennakerduken, og god fart til tross for svak vind. Endelig var vi bare 4 mil fra Marstein. Kunne vi rekke ”Line Honors”  – først over linja?  Nå så vi lanterner bak oss, men trodde vi var langt foran, helt til vi skled over linja. Da hadde X-41 Wolfpack (Thomas Nilsson) klart å krype helt inn på oss i sør, men med knappest mulig margin vant vi likevel kampen om linja. 
 
I tillegg til Line Honors på race 2, ble resultatet 1. plass i klasse LYS 1.30-> og 2. plass overall.  Takk for moroa til Leif Arild, Hans Martin og de andre om bord. Shetland Race var en opplevelse! Jeg er klar til å fryse mer!